Det var flere som hadde meldt at de ville komme den dagen, men ingen, bortsett fra Christer, dukket opp. Det var litt stuslig å stå der helt alene med eleven på stripa og man skulle tro at folk gav beskjed også når de ikke kom. Ikke minst de som organiserer flyvningen!
På en annen side var det ikke så mange kokker og vi gjorde flyet raskt klart og første slepet var i lufta 17.30. Forholdene så ut til å dø ut, men slepekusken rapporterte termikk og et lite håp ble tent.
Første turen ble unnagjort på ca. 20 minutter for det viste seg å være vanskelig å henge. Vi var sånn passe fornøyde for vi fikk jo flydd litt, men så håpet om en lengre termikktur smuldre bort. Vi tok et nytt slep over Buttenkjern og var heldigere denne gang. Termikken tok oss opp til 900 meter og det var ganske krevende å holde seg i lufta da skyene kastet skygge på bakken og termikken pulserte veldig. Man måtte lete litt etter boblene og jobbe passe mye for å holde seg i lufta. Etter 50 minutter ble det skygge "overalt" og vi måtte gi oss.
Vi ble ertet av en relativ sterk boble på downwind i ca. 250 meter men lot den være, for vi var godt i gang med landingsrunden.
Nå var vi virkelig fornøyde og følte at vi hadde fått lønn for strevet på den forrige turen. Vi regnet med at termikken hadde dødd ut og at vi hadde en enkel sklitur i vente. Vi løste ut i sør-vest enden av stripa og var på vei til Buttenkjern igjen, for der var det noen solstråler. Men da Gjestemoen rapporterte termikk i området mot Åsa, snudde vi 180 grader og fløy heller dit. På vei dit traff vi en svak boble som gjorde at vi kunne i det minste holde høyden og det var jo ikke ille. Boblen var rotete og hadde litt turbulens i seg.
Etterhvert forsvant skyene mer og mer, sola slapp til og forholdene ble bedre og bedre. Noen spennende minutter senere viste varioen 1.9m/s i snitt og vi hadde for lengst pasert 600 meter som vi løste ut i. Og resten er historie, som det så fint heter. 1 time og 20 minutter senere var vi nede på bakken igjen og hadde fått med oss en sveip over Åsa, Steinsletta og fikk lukta så vidt på Røyse. Makshøyden var 1022 meter og vi prøvde å bruke den til nå de feiteste cumulusene som lå langt inne på Åsa. Vi kom ikke helt frem, men fikk med oss noen saftige synk på veien, så vi kunne umulig ha vært veldig langt unna. Det var ingen som klagde på spenningen! :-)
Og helt til slutt er det bare å ønske samtlige mange slike turer. Det finnes ingenting bedre enn å måtte jobbe for høyden sin, dette ned til lave høyder for å så kunne klatre til nye topphøyder. Og alt dette på en onsdag!
|
Toppkategori
RSFK
