Siden L-13 ikke er teknikernes favoritt, så ble flere andre alternativer til skolefly vurdert før vi besluttet å sette LN-GAV i tjeneste igjen. Den har tross alt 500 timer å gå ennå, og det kan bli mange nye piloter av det!
Historien om papirmølla skal ikke gjentas her, men det endte i hvert fall med at Valdres, Klanten og Ringerikes Seilflyklubb gikk sammen med Listerud Flyverksted og fikk anskaffet de nødvendige vedlikeholdspapirer for 1.000 timers sjekk av denne flytypen. Det er tre luftdyktige fly av denne typen igjen i Norge, og de skal dermed skrive slutten på historien om Let L-13 i Norge, den har vært arbeidshesten for adskillige flyklubber gjennom tidene.
Per Listerud var glad for å få flyet ut av verkstedet før påske, og han spanderte både kaffe og mere til – ”ingen vettug person bør fly dette flyet uten en dram”. Vel, vi måtte ha det til gode, for vi hadde mer enn nok utfordring med en trøblete radio, som tårnet på ENNO anbefalte oss å slå av.
I tillegg til det flygende mannskapet ga også Arne Skuterud ei håndfast hjelp med monteringen, som er ei historie for seg selv på L-13. Snakker vi om historier så kommer vi ikke unna verksmester Per’s underholdning i så henseende, den mannen har vært ute og fløyet før!
Så la vi av sted i praktfullt påskevær fra ENNO Bane 12, i tillit til at Stein Gjestemoen bak spaken i LN-HAR passet både på marsjfart og høyde over Meheia, med Jonsknuten som landemerke til høyre. Undertegnede var tilgodesett med klubbens dispensasjon for passasjerflyging ved sesongoppstart, og hadde Asgeir Holmstrøm med som navigatør i baksetet. Han er den en av de få som har utelandet Blanik på islagt vann tidligere, så han var egentlig trent for oppgaven.
Etter en times tur i laber motbris klinka vi i 1.000 m (minus 180 m) over Hønefoss, og lot den gamle ørn nærmest finne veien hjem til Bane 22 på egen hånd. Men jeg husker ikke at det var sååå trangt i setet tidligere, krymper dette flyet i opplag?
Så er det bare for elevene å melde seg til skoling!
|
Toppkategori
RSFK
